Solhjerte.no 

Her kan du lese noen utdrag fra boken……

Men Gud, er der og viser oss veien fram over. Uansett om vi vil eller ikke vil. Og når smerten blir stor nok inne i oss, så skaper denne smerten nye ting for oss. For meg skapte den en angst for å dø. Jeg kan husker at tankene, til denne angsten kom så sterkt til meg. Angsten for å dø. Jeg skulle dø en dag, fra dette barnet mitt og dette barnet måtte leve videre uten meg. Jeg skulle ikke få se hva som kom til å skje videre med han. Denne tanken ble sterkere, enn det live jeg levde. Så sterk at jeg fikk mareritt om natten og ble rastløs på dagen. Det var mange tanker som svirret rundt i hodet mitt etter en løsning på dette problemet. Løsningen kom i det jeg bestemte meg for å finne ut om det fantes noen bøker jeg kunne lese om dette emnet. Jeg husker så godt den dagen jeg gikk og fant meg disse to bøker. Som skulle skape forandringen i liv mitt.  Det var en flott dag med solskinn og varme som møtte meg. Denne dagen som jeg fant veien til universitetsforlagets bokhandel. Der jeg lette lenge og vel, før jeg fant disse to bøkene som skulle forandre min angst for døden. 

At det fantes et liv etter døden! 

Det å få en fysisk bekreftelse på at det er andre som har samme tanker som deg, gjør noe med deg. Det var fra, Livet etter Livet, av forfatter Raymond A. Moody. Og det finns ingen død, av forfatter Rauni-Leena Luukanene. At jeg fikk mine første bekreftelser. På at det fantes andre mennesker som hadde de samme tankene som jeg hadde. Jeg var ikke alene lengre og det føltes veldig godt. Jeg satt i badekaret og leste i fra boken. Det finnes ingen død. Da jeg kom til kapittel 5, der det sto. «Livet er som et perlekjede, hvor hver perle er en livstid her på jorden. Det ville være lettere for menneskene å leve hvis de forsto dette.» I dette øyeblikket løftet gud mine tanker opp og han sendte en engel som holdt denne tanke kroppen min oppe over jorden. Jeg kunne se jorden langt der nede. Denne engelen sendte meg tanker. Som fortalte meg at jeg kom aldri til og dø. Jeg kunne bestandig følge med på alt det som skjedde på jorden. Så lenge som jeg ville. Alt var mine valg.

Utdrag fra boken fra en annen plass:

Jeg snudde meg rundt i sengen for å prøve og få sove. Da jeg så tilfeldig bort mot vinduet, der jeg lå i mørket. Det var to lys kuler som lyste mot meg. Det var som om de stod utenfor vinduet mitt. En liten lyse blå en. Den kjente jeg at jeg var kjemperedd for. Den andre var større og lyste som en liten lyspære. Den følte jeg meg mer roligere av.  Hva var dette for noe?

Mens jeg lå stiv av skrekk, å så på disse to kulene som lyste og vibrerte mot meg. Begynte jeg å kjenne at det kom en energi mot meg fra disse kulene. Denne energien gikk opp gjennom den høyre foten min, gjennom kroppen min og opp til hodet. Så gikk den ned over kroppen min igjen på den andre siden. Det ble som en sirkel som gikk gjennom kroppen min. Men for hver gang, så ble denne kraften sterkere og sterkere. Det føltes ut som et fly, som laget denne støyen. Når den lyden kom til ørene mine. Og angsten på hva dette var? Som skjedde med meg, ble for mye for meg.

Kroppen min var blitt helt låst, av denne situasjonen. Det var en kjempesterk senterutalkraft som styrte meg. Jeg måtte bruke all min tankekraft og vilje. Får å få snudd meg rundt til den ene siden. Jeg prøve med all min kraft for å komme meg ut av dette. Det var som alt gikk i en sakte film. I alt det jeg gjorde for å komme meg løs av denne situasjonen. Jeg klarte til slutt å få snudd meg rundt til den ene siden. Da kjente jeg at kraften begynte og minke etter hvert.  Før han ble så liten, at jeg kunne klare og komme meg ut av sengen min.

Utdrag fra boken fra en annen plass:

En dag kom en kvinne opp til gården, hun måtte være i trettiårene.  Hun var tynn. Og hadde på seg en grønn genser og svarte jeans. Hun hadde mørkt brunt hår, som hun hadde i hestehale. Ellers var hun en som man ikke la merke. Anna som hun het, fortalte til meg at hun levde blant Indianerne i Amerika.

Ute Indianerne, som levde i staten Utha. De levde i området rundt Rocky Mountains. Den stammen som hun bodde sammen med, drev mest på med heste avl. Hun så på med lengselsfulle øyner, mens hun sa, dette til meg dette. ”Jeg savner livet der borte så mye. Jeg gleder meg til jeg kan reise hjem igjen.”  Jeg stod og lyttet, mens jeg kunne se for meg livet blant indianerne. Det var noe som jeg hadde drømt om siden jeg var et barn.

”Jeg må få lagd meg en svette hytte,” sa hun til meg. ”En svette hytte hva er det for noe?” Jeg så storøyd på henne. ”Det er akkurat som en baststue. Bare at den er bygget på en spesiell måte og har visse hemmelige ritualer,” svarte hun meg til bakerst. Hun smilte mot meg. ”Har du lyst til å hjelpe meg med å lage den?” spurte hun meg. ”Klart det, bare fortell meg hva jeg skal gjøre!” fikk jeg svart henne til bakerst.

Jeg som elsket indianerne. Dette var skikkelig spennende for meg å få oppleve dette. Jeg husket da godt bladet Sølvpilen, fra jeg var barn. Som jeg pleide å lese. Hun satte i gang med å få laget en svette hytte. Jeg hjalp henne med å bygge den. Hun fortalte meg mens vi holdt på. At hun hadde vært for lenge i byen. Det var så mye dårlig energi, som hun hadde vært borti der. ”Har holdt på med å selge huset og resten av tingene mine”, sa hun. ”Så nå må jeg få rense meg så jeg finner inn til naturen i meg selv igjen”, sa hun til meg. Hun fortalte meg at dette var noe Indianerne brukte for å rense seg i. Når de følte at de hadde dårlige energi eller at de brygget på noe. Før det ble noe sykdom ut av det. Hun kunne ikke leve uten dette. Den renser deg så utrolig god fortalte hun meg. Man kommer også så nært inntil kilden. Den store ånd, hun så på meg. Der man kan få kontakt med de bilder som han sender til deg. Dette heter å få en visjon. Jeg storkoste meg, med å få lære noe nytt.

”Har du lyst til å være med meg og prøve den?” spurte hun meg. ”Ja, det kunne jeg godt tenke meg,” svarte jeg henne til bakerst og fikk spurte henne vider, ”Når har du tenkt å gjøre dette?”  ” I morgen tidlig” sa hun.

”Energiene i naturen er sterkere i brytningen mellom lys og mørke. Så enten, tidlig på morgen, når solen står opp. Eller sendt på kvelden, når solen går ned. Er den beste tiden for slike ting. Jeg skal meditere etterpå,” sa hun mens hun så drømmen mot meg. ”Men nå må jeg gå å finne de steiner som jeg trenger. Dette må jeg gjøre alene. Vi snakkes senere.” sa hun og vinket til meg mens hun gikk.

Utdrag fra boken fra en annen plass:

Det var blitt høst og jeg hadde meldt meg inn i kunstforening der jeg bodde. Jeg malte ganske aktiv, på denne tiden. Det kom til meg mange forskjellige bilder, i fra naturen som jeg malte. Jeg traff også på mange hyggelige mennesker som hadde de samme interessene som jeg hadde.

Men en morgen våknet jeg med at jeg hadde hatt en så sterk drøm, som jeg husket så godt. Jeg hadde vært ute og gått i en stor farge ørken. Der alle sand dyngene hadde hver sin farge. Jeg gikk fra den ene farge til den andre farge, da jeg møtte på en stor løve. Denne løven ble jeg så redd for og prøvde å flyktet i fra den. Den kunne jo drepe og spise meg. Så jeg fant en hule, som jeg gjømte meg inn i. Men den fulgte etter meg og fortalte meg at den ville bare hjelpe meg. Jeg kunne få lov til å sitte, oppe på ryggen på den. Så kom jeg meg fortere frem over. Jeg satte meg opp på ryggen hans og han sprang lett over sanddynene. Jeg følte meg trygg og god etter som tiden gikk. Det var som om foreningen mellom meg og løven skapte en helt ny verden. En verden som var mitt paradis. Et paradis med hele moder jords sitt nydelige vesen forent.  I det øyeblikket omskapte løven seg til en mann. Min elskede som jeg kunne forene meg med.  Denne drømmen malte jeg til et flott bilde. 

Utdrag fra boken fra en annen plass:

Tiden går så alt for fort. Og det var kommet enda flere bøker på markede. Det fantes tilbud på det meste nå. Det var mange åndelige foredrag som jeg fant på min vei. Dette åpnet opp mange, nye dører for meg. Det å få bekreftelse på sine egne tanker er en enorm opplevelse. Det bekrefter at du ikke er gal. Men har tanker, som andre mennesker også har. Det fantes andre der ute som var lik meg. Å, de første møter med erkeengler og opptegne mestrer. Fant veien inn i mitt liv. Noen av de åndelige, får man bedre kontakt med. Enn andre av disse store energiene. Erke engelen Michael, som jobber på den blå strålen. Brukte jeg å jobbe mye med. Jeg brukte sverdet hans, for å kutte de gamle energiene som satte fast på meg. Å, jeg brukte han også til å beskytte meg, når jeg var ute å kjørte bil. Det ble mange forskjellige meditasjoner og mantraer. Jeg husker at El Morya, en oppstegene mester på den første stråle. Så, så strengt på meg. Der han hang på veggen i et rom, der jeg var på foredrag. Jeg var livredd for han. Der han hang på veggen bak meg og stirret meg i nakken. Hvorfor var jeg redd for han? Det ante jeg ikke. Det var som han viste alt om meg. Kunne disse åndelige lese tankene mine? Kunne de lese følelsene mine også? Kunne de vite alt om meg! Jeg kjente at jeg ble redd av denne erkjennelsen. Hadde jeg ingen hemmeligheter, for de åndelige og gud? Jeg følte meg naken og avkledd der jeg satt. 

Jeg så at han stod for Kraft, Tro og Guds vilje. Han jobbet på hals chakra så jeg også. Det som er kommunikasjons sentret våres. Var det fordi at jeg ikke hadde noe kraft i meg enda, at jeg reagerte så sterkt på han? Jeg gled inn i min egen lille tankeverden der jeg satt og grublet over dette.

Eller var det Guds, vilje jeg manglet? Var jeg bare en liten lyspære på 25w, som lyste. Som den åndelige verden enda ikke kunne se, så godt. Eller var det andre ting? Ting som jeg hadde gjort mot andre? Som jeg ikke så enda? Jeg måtte sitte med ryggen mot han. Jeg torde rett og slett ikke. Å, se han i øynene mine.

Utdrag fra boken fra en annen plass:

Jeg gikk rett inn i ett liv. Der jeg var en liten delfinunge, som svømte rundt. Jeg svømte rundt og laget lyder. Slik alle delfiner gjør. Jeg var så utrolig lykkelig og glad. Der jeg svømte rundt i havet. Jeg hadde aldri før i dette livet. Kunne føle, en slik glede. Som var så altslukende. Det fantes bare glede, her jeg var.

Jeg hørte at de snakket til meg og spurte om jeg hadde det bra. Jeg nikket på hode og lage delfinlyder, som svar tilbake. Jeg ville ikke at noe, skulle forstyrret meg. I denne flotte verden, som jeg var kommet til. Jeg var helt fri. Her jeg svømte rundt i dette flotte havet.

Jeg hørt at Diana, snakket til meg. Og krevde svar, til bakerst. Det var som hun ikke forsto, meg. Så jeg snakket med høyere delfinlyder og brukt finnene mine, til å svømme fortere med. Så hun kunne forstå meg. Etter en stund ba, hun meg om å komme tilbake. Jeg ristet på hodet og ville ikke ut av denne verden.

Jeg kjente etter hvert, at det var mange krefter. Som trakk i meg for å få meg til bakerst. Diana, holdt i meg og snakket alvorlig til meg. Du må komme tilbake, hit nå! Diana, satte meg opp og bad meg om å åpne øynene mine. Det tok lang tid før jeg klarte å få åpnet dem. Da jeg etter hvert klarte og komme meg ut av denne gode følelsen. Som jeg hadde vært i, begynte jeg å gråte. Jeg knakk helt sammen. I en dyp, sjelelig gråt.

Diana, snakket rolig med meg. Men gråten ga seg ikke. Hun spurte om jeg klarte å fortelle. Hva som hadde skjedd, med meg. Jeg prøvde å finne ord, mens tårene bare flommet og det verket i hjertet mitt.

En stor smerte hadde åpnet seg for meg. Jeg fikk forklart til henne at jeg hadde kommet inn i et mørke. Der hadde jeg vært en stund. Men så hadde det åpnet seg et lyspunkt foran meg. Jeg bare gled inn i lyset. Så ble jeg født som en Delfin. Jeg var så utrolig lykkelig fikk jeg fortalt.

Hele gruppen, stod rundt meg å stirret på meg. Med store øyner. Donna, så på Dina og sa, ”at vi ikke tok henne med en gang da hun kom inn. Se på shortsen hennes. Den er jo full med delfiner i alle farger. Og, t-skjorten hennes som er turkis, med en stor havfrue midt på brystet. Det er jo klart hun kommer fra vannet og er en Delfin.”

Diana så på meg og på Donna, før hun svarte. ”Jeg har aldri før møtt på en Delfin i hele min tid som sjaman. De fleste har vært Bjørner, Ulver og fugler.”

Her kan du lese noen korte utdrag fra boken……

Og få med deg hva

tolkingen av bildet som er på forsiden av boken betyr…..

 Langs en Åndelig vei

   Bok 2

I Sjebnens Spill

Utdrag fra en plass i boken:

Det var som jeg kom inn i en labyrint i det samme øyeblikket som jeg

ble født inn i min fysiske kropp. Der det var som jeg ble født inn, i sentrum av denne labyrinten. Som var sirkelformet som en spiral der den snodde seg av gårde. Det var i det samme øyeblikket som jeg ble født inn i dette livet…

Jeg så at det er mange veier jeg kunne gå her inne og at alle veiene førte til sentrum av labyrinten. Noen var korte og noen var kjempe lange. Jeg følte at alt handlet om å ta de rette valgene i livet. Det var her lengden på veiene ble til. Det var som de levde sitt eget liv disse veiene, fordi de kunne forandre seg etter hvilken avgjørelse jeg valgte å ta i livet mitt. Men det er bare en vei som man kunne komme seg videre igjennom til neste nivå på. Dette spillet var ikke noe intellektuelt spill…. Men et spill om å få balanse på alle plan i seg selv og alle kroppene sine. For vi har mange kropper som vi ikke kan se med det fysiske øyet…. Kropper som er bygd opp av energier og lys.

Dermed kan man utvikle seg selv til å bli til et guddommelig vesen igjen. For du trodde vel ikke at du var det….? Hvis du trodde at du var det! Ja da har du gått i fellen til ditt kjære ego. Da er du ikke lengre i bevegelse, men har stagnert. Så se på å komme deg videre. Fordi du trenger og våkne opp å få deg ett skikkelig spark bak og det er det bare du selv som kan gi deg. Fordi alt er ditt valg!

Det er fordi…. du har selv satt deg fast i den gjørmen… som du sitter så fast i.Det er ikke noe guddommelig over det..….men noe dyrisk.Jeg skvatt til der jeg satt og kjente at jeg fikk gåsehud over hele kroppen min…. Var

vi virkelig i så lave frekvenser? He….!!! Eller skulle jeg kalle det i dyriske…. frekvenser. Dette var ikke noe lovende!

Det er en lang vei å gå her inne i labyrinten…. hvis du da roter deg bort her inne. Der jeg satt å så på denne filmen som utspant seg inne i meg. For illusjonens verden er så stor…. så utrolig stor…. Uff..nei… dette lovte ikke noe bra, kjente jeg inne i meg.

Utdrag fra en annen plass i boken:

Så jeg prøvde å få litt søvn jeg også. Det var ikke så lett når jeg var så spent. Det var en apekatt som kom inn i tankene mine da jeg lukket øynene mine igjen… En liten og søt en. Den hadde en rød jakke og en rød hatt på hodet sitt. Det minte meg om en pikkolo uniform denne jakken og hatten som den hadde på seg. Apen dro meg i armen min og jeg bare fulgte etter den… Det var som den ville vise meg noe.

Den dro meg av gårde mot en stor og grå elefant som stod der… Det så ut som den ventet glad på meg der den stod og viftet med de store ørene sine og kastet med snabelen sin. Den laget en skarp trompet lignende lyd med snabelen sin og ristet på hodet. Det var som en glad velkomsthilsen fra den. Og apekatten klatret lett opp på ryggen av den og ville at jeg skulle komme etter den opp på ryggen. Vi skulle visst ut på tur. Jeg kom meg opp på ryggen samme veien som apekatten hadde gått.

Apekatten ble sittende foran meg oppe på ryggen på denne store elefanten…. Der vi for av gårde på tur. Vi gikk ut av denne byen som vi var i og ut på en landevei. Det var store marker på begge sidene av denne veien som vi gikk på og alt var så grønt og fint her ute. Jeg kunne skimte ett stort slott som lå i det fjerne oppe i åsen….. Det var som jeg visste at det var dit vi skulle. Det var fest i gatene da vi kom frem til byporten til denne nye byen som vi skulle til.

Det var som vi var invitert til denne byen. For jeg hadde følelsen av at alle visste at vi skulle komme. Da vi kom inn til byen gikk elefanten opp en gate som førte rett opp til dette slottet som jeg hadde sett. Da vi var fremme la den seg ned foran trappen så vi kunne gå av den, jeg og apen. Apen gikk foran meg og smilte og hilste på alle sammen. Det var så underlig for det var som den kjente de alle sammen der den gikk og hilste med hatten sin.

Da vi var kommet frem til ett stort rom, der det satt en inder på et svevende teppe i luften foran oss. Han hadde på hodet sitt en hvit flott silketurban og den var festet med en diamantnål foran på den. Denne diamantnålen hadde formen av en halvmåne og det var tre små stjerner som var under denne månen. Ellers var klærne hans i hvitt og sølv. ”Vær hilset du kjære barn… du som har funnet veien hit inn til meg. Dette er din fremtid som vi snakker om. Kom helt frem til meg så jeg kan få sett på deg.” Jeg gikk lydig frem med bøyd hode. Jeg så at det lyste ut av øynene hans og følelsen min var at han ikke var her i fra denne jorden. Jeg følte at han var en oppsteget person som hadde mester status. Da jeg var fremme ved han la han hånden på hodet mitt og jeg kjente at det gikk sterke energier igjennom meg.

Utdrag fra en annen plass i boken:

Det var mye å se på der vi kjørte av gårde mot den første byen… Men jeg forstod ikke helt at det ville være en slangekraft i den syvende kroppen våres, som er krone chakraet våres…

Her var det noe som jeg ikke hadde sett før og jeg gled inn i meg selv…. Jeg kunne se at det kom en stor ørn i mot meg. Denne ørnen slapp ned en slange… Visdommen sin slange…. som er vokteren av det tredje øyets sin kraft.

Kunnskapen sin hellige kraft…. det var som slangen lå sammenkveilet på toppen av hodet mitt og jeg kunne se at hodet til slangen la seg der tredje øyet sitt punkt er….. Jeg er vokteren av følelsekilden din…. Din åpning inn til ditt paradis….. Din redsel for meg holder deg borte fra meg…. Når du kan beherske meg får du også bruke kraften min… Jeg finnes i mange forskjellige former… .og er inngangspunkt og utgangspunkt til mange energiplasser, skal du se etter hvert…. Som du våkner i dine kropper og din bevissthet…

Utdrag fra en annen plass i boken:

Jeg pustet dypt inn gjennom nesen min og ut gjennom munnen min for å få fortere ro i kroppen min… Så koblet jeg meg på lyset …. Min kontakt med mitt  høyere selv i meg… Der jeg åpnet opp min lyskanal…. ned til den fysiske kroppen min…Jeg hadde satt ned røkelsespinnene og hadde fått tent lyset mens jeg  snakket på et indre plan i meg med Buddha…Bær mine bønner så de løfter seg opp til Gud og han kan løse opp disse følelsene og tankene mine som jeg sitter så fast i…. Jeg så at jeg stod i dette vidunderlige lyset… Der Buddha sin fremtreende skikkelse viste seg for meg…. Han viste seg alltid for meg… Der han satt i sin lotus stilling…. Alltid i bønn med Gud….. Det er

kun gjennom den indre bønnen i deg… og erkjennelsen at du kan nå dine deler som trenger å bli healet…. Hardt arbeid lønner seg… Du må finne din egen vei inn til ditt mørke i deg…. For å kunne forløse deg fra disse menneskelige begjærene…. For det er de som holder deg fast her til det jordiske…. Begynn og arbeid kjære barn… Jeg er her for deg….

Utdrag fra boken...

Nye Muligheter

Endelig følte jeg at jeg hadde fått alt på plass… i det nye livet mitt.  Der jeg etter hvert ble sittende i min egen ensomhet og lyttet til stillheten.  Denne stillheten i meg som sakte men sikkert snek seg inn i meg mer og mer der jeg satt i mine egne tanker…

Stillheten som ble en forsterket faktor etter hvert som dagene gikk. Det var som jeg var kommet inn i min egen tomhet… Tomheten som rommet så mye tristhet i meg… Der jeg kom inn i så mange forskjellige tanker og følelser…

Sitter her i min egen tomhet, i denne intetheten og kjenner på alt det jeg har glemt. Jeg har glemt de aller viktigste tingene i livet mitt. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra..? Hva var det jeg skulle her…? Hvor er kjærligheten…? Som jeg hadde drømt om å finne i hele livet mitt. Og hvor skulle jeg finne den…?

Jeg ser at tomheten spiser av meg mer og mer… Jeg glemmer så fort… Så alt for fort… Snart har jeg også glemt meg selv… Og for ikke å snakke om deg min kjære Gud… Du som er mitt eneste håp i meg. Jeg håper du kan forstå…! Hvorfor alt dette, for opp all engstelse i meg… Ikke forlat meg her helt alene… Jeg vil ikke bli en tomhet… Som bare følger tankemassen fremover… Utenfor stupet…

Du kjære Gud, er det siste halmstrå jeg har igjen i meg for og kunne finne veien tilbake, tilbake til alt det jeg har glemt … Og tilbake til deg også… Så ikke forlat meg her alene i denne kalde verden… I denne verden her vi mennesker bare er opptatt av og kunne fremme oss selv… Og vårt eget ego…

Jeg ber deg av hele mitt hjerte… Ja, jeg vet at det ikke er helt dette hjertet mitt…

Men jeg håper jo at det er en liten lysgnist igjen av deg… der inne i mørket mitt som du kan gjenkjenne… Og at ikke alt er fylt med begjær…

Lytt til meg…! Før det er for sent for meg… For da er jeg bare en tomhet og alt det som jeg begjærer… Og jeg kan ikke lengre leve i denne tomheten fordi den gir meg ikke noe… Det er ikke det jeg søker i meg…

Jeg ser at jeg og min elskede aldri kan møtes… Fordi at vi har glemt hvem vi er… Vi kjenner ikke hverandre igjen… uten kjærligheten i oss… Uten deg i oss…

Men hvordan kan jeg få… kjærlighet i meg…??? Når jeg ikke vet hva kjærligheten er… Fordi at det har jeg også glemt hva er… Her på livets vei…

Jeg var ikke vant til å være i en verden som var fri for lyder… Lyder av liv.

Jeg som bestandig hadde hatt så mange dyr rundt meg her i livet. De som hadde vært som mine beste venner her i livet mitt. Det var som de hadde vært her for min del… Så jeg kunne klare å være i denne verden. Denne verden hvor tomheten var så stor. Jeg gled ut av min egen tomhet og tilbake til de daglige tankene mine…

Savnet etter hunden min var blitt så stor, at til slutt måtte jeg gå og spørre de som jeg leide hos om det var mulig at jeg kunne få hunden min på besøk… Noe de sa, Ja til… Etter jeg hadde forklart dem at denne hunden var ikke som andre hunder. Han var stille... gjødde aldri… Veldig godt oppdratt, slik at de ikke kom til å merke at han var i huset. Og han elsket alle barna. Jeg kjente at sjelen min gledet seg igjen… Til det møtet… som skulle skje i mellom oss.

Det var som han hadde vært med meg hele tiden her nede… på et åndelig plan i meg. Det var jo han som hadde fått meg ut av huset… Ut på tur i Guds frie natur…

Jeg følte meg helt fastlåst, uten han. Ja, og alle de andre dyrene som jeg var vant med å ha rundt meg… Alle de gode hjelperne som jeg hadde vært vant med å ha rundt meg… her på livets vei.

Jeg hadde også klart å få de jeg leide hos til å forstå at jeg ikke klarte å leve uten dyr… Så jeg hadde fått lov til å kjøpe noen finker som jeg hadde i ett bur… Sjelen og jeg, vi gledet oss så masse til å få lov til å ha disse Gudelige vesener i huset.

Disse som er Gud sine budbringere… de som synger for Gud hver dag.. slik at lyset og denne verden kan bestå. Dermed var stillheten brutt i meg og jeg følte at livet var kommet så mye tilbake til meg igjen… at jeg kunne finne flere deler å glede meg over.

Jeg gikk lange turer slik at jeg kunne få inn energien her på den nye plassen som jeg var kommet til. Der jeg også gikk her langs kaien så jeg kunne se etter Flipper… delfinen som bodde her i denne byen. Det var han som hadde ledet meg til denne byen…

Det var så deilig… når jeg kunne høre han bryte stillheten og tankene mine, med sin vakre og utblåsende lyd. Den som han lagde hver gang han kom opp for å hente ny luft… Det var som det var terapi… og kunne få høre på denne lyden for sjelen min. Jeg kjente en enorm glede bare med å kunne lytte til han… Det var som han sendte ut sin egen ro... som gikk rett til hjertet mitt.

Invasjon av hva..?

Jeg hadde fått en del opplæring på et bofellesskap. Der jeg hadde fått noen ekstra vakter. Men det var ikke nok til at jeg kunne klare å livberge meg her på den nye plassen. Så jeg spurte alle som jeg møtte på om de visste om noen ledige jobber…

Så det gikk ikke lenge før jeg hadde fått meg en jobb på et gatekjøkken. Jeg fikk meg også noen ekstra vakter på et arbeids senter for psykisk og fysisk utviklingshemmede som ikke lå så langt i fra her jeg bodde. Jeg jobbet vel det meste av tiden og fikk mange nye bekjentskaper.

Som igjen førte til at jeg var ute i de helgene som jeg hadde fri. Det var etter en slik helg ute… at jeg følte noe var galt… Riv ruskende galt… Der jeg fremdeles var så fyllesyk, langt utpå ettermiddagen… Noe som ikke var vanlig for meg… Det var som det var en del av meg som visste at det var noe som var galt…

Så etter at jeg hadde kastet opp og fått drukket en masse med cola og spist litt chips. Var det at jeg klarte å få tatt meg så mye sammen at jeg fikk satt meg opp i sengen og ble sittende på sengekanten. Der tankene mine begynte å søke i kroppen min sakte, steg for steg ble jeg med på prosessen... Der jeg satt som i transe… og følte etter å finne det som ikke stemte… i meg.

Da jeg plutselig følte at noe slapp taket som satt bak på ryggen min, og jeg så en svart eterisk skikkelse som forsvant rett foran øynene mine. Den var så rask at jeg ikke klarte å nå han med øynene mine før han var borte fra meg. Den forsvant ut av vinduet i full fart… Det var som den var redd for at den skulle bli avslørt… Og jeg måtte bare se etter den… hva var dette for noe? Der jeg sprang etter den bort til vinduet og fikk det opp i en fart… Men den var borte…

Hva var det som hadde skjedd…???? Hvor hadde denne sjelen kommet i fra…??

Tankene mine begynte sakte men sikkert å gå igjennom hva det var som jeg hadde gjort

Jeg hadde begynt å drikke tidlig på ettermiddagen hjemme hos en kollega av meg… Det var sommer og vi hadde en liten sommerfest… Sommeravslutning før fellesferien begynte. Der alle som jeg jobbet med var invitert. Jeg hadde drukket en halv flaske sprit før vi hadde gått ut...

Jeg husker ikke hvor mye jeg hadde drukket ute… Men jeg hadde vært i skikkelig festhumør og var enda klar til å feste mer da de stengte ute… Så jeg hadde drukket mye… Veldig mye… Så jeg fant ut at denne sjelen… Egentlig kunne ha kommet på meg…

Hvor som helst i fra…

Jeg følte meg mye bedre etter at denne sjelen hadde forlatt meg… Hadde den bare ruset seg på meg??  Eller hadde den gjort andre ting med meg… også????  Ting som jeg ikke kunne se eller føle at den hadde gjort… med meg. Jeg kjente at redselen kom snikende til meg der jeg satt… Jeg forstod at det var mye jeg ikke enda kunne se i denne verden…

Hadde den funnet seg et hull i auraen min og bare knytt seg på meg… Siden jeg hadde vært så overstadig beruset. Der den hadde godtet seg og spist opp noe av min livs energi..???  Jeg tok meg en dusj og jeg brukte masse med saltskrubb. Skrubbet meg skikkelig over hele kroppen min med dette vidundret. Som er satt sammen av salt og oljer;

Havsalt, Himalaya salt som var finkornet og blandet sammen. Her kan du også ha tørkede blomster oppi etter hva du føler at du trenger (rose, lavendel, Jasmin).

Der jeg hadde blandet dette sammen med en oljeblanding, her kan man bruke olje etter hvor tørr hud man har; mandel, avocado, oliven olje… og blande dette med eteriske oljer. Der jeg bruker forskjellige blandinger etter hva jeg trenger. Det kan være; lavendel, ylang ylang, appelsin. Eller bare en roseduft. Der jeg fukter huden med å dusje den med vann i fra dusjen og skrubber meg skikkelig med denne blandingen. Dette er noe som er å anbefale.  Jeg følte meg straks så mye bedre etter denne behandlingen…

Men dette hadde satt nye tanker i sving hos meg..… Der jeg forstod at det var mye som lagde hull i auraen min... Det var ikke bare alkohol, men alt av rusmidler, medisiner, kjemikaler, E-stoffer… Ja, listen ble lang etterhvert… Som jeg innså hva det var som jeg gjorde mot meg selv og mitt tempel som er min kropp.

Vi har jo kropper som er laget organiske… Så det er jo selvklart at alt som ikke er organisk, ødelegger og bryter ned den organiske massen… Ja, det tar jo rett og slett livet av den…

Så det vi egentlig holder på med er… og utslette oss selv… Men hvorfor brydde vi oss ikke om hva vi gjorde med oss selv?

Vi visste da alle sammen om hva som var skadelig for oss… Hvorfor gjorde vi ikke noe med det…????

Det var da det åpnet seg opp… En åpning for meg… Der jeg så at vi ikke hadde mange valg i livet…

Men at vi satt fastlåst i en stor karmisk skapelse kraft… 

Der jeg plutselig følte at jeg ikke visste hvem jeg var… Hvem var jeg…?? Hvor var jeg…???

Det var som jeg ikke kunne finne meg selv… Inne i meg selv… Men at jeg bare vare ett produkt av en genmasse som jeg var født inn i… Var jeg bare en del av alle de andre forfedrene mine…??? Jeg følte sterkt at jeg hadde så mye sterke deler i meg som kom i fra min mor…

Jeg kjente redselen og angsten spredde seg i meg der jeg satt… Jeg ville ikke være et produkt av andre… Jeg ville være meg… Bare meg..!

Ikke min fars produkt heller… eller en blanding av alle mine forfedre.  Jeg ville ikke være noen andre enn meg selv! Men så var det som det kom så mange svar, som kom tilbake til meg der jeg satt… Og jeg begynte å huske… Ting som hadde skjedd med meg… Jeg måtte gå i fortiden min for å forstå framtiden min… Det var bare i nuet at jeg kunne forandre det hele…

Tankene mine stoppet opp på en av disse festene som jeg hadde vært på der det hadde vært en mann som bare helt ute av det blå… Hadde plutselig sagt til meg … ”Hvorfor ser du på meg med slike sinte øyner… Hva har jeg gjort mot deg…?” Der jeg måtte snu meg mot han og si til han at jeg virkelig ikke hadde sett på han i det hele tatt… Ikke med sinte øyner eller… Jeg var helt rystet at han bare kunne si noe slikt til meg!

Jeg ser at tomheten spiser av meg mer og mer… Jeg glemmer så fort… Så alt for fort… Snart har jeg også glemt meg selv… Og for ikke å snakke om deg min kjære Gud… Du som er mitt eneste håp i meg. Jeg håper du kan forstå…! Hvorfor alt dette, for opp all engstelse i meg… Ikke forlat meg her helt alene… Jeg vil ikke bli en tomhet… Som bare følger tankemassen fremover… Utenfor stupet…

Du kjære Gud, er det siste halmstrå jeg har igjen i meg for og kunne finne veien tilbake, tilbake til alt det jeg har glemt … Og tilbake til deg også… Så ikke forlat meg her alene i denne kalde verden… I denne verden her vi mennesker bare er opptatt av og kunne fremme oss selv… Og vårt eget ego…

Jeg ber deg av hele mitt hjerte… Ja, jeg vet at det ikke er helt dette hjertet mitt…

Men jeg håper jo at det er en liten lysgnist igjen av deg… der inne i mørket mitt som du kan gjenkjenne… Og at ikke alt er fylt med begjær…

Lytt til meg…! Før det er for sent for meg… For da er jeg bare en tomhet og alt det som jeg begjærer… Og jeg kan ikke lengre leve i denne tomheten fordi den gir meg ikke noe… Det er ikke det jeg søker i meg…

Jeg ser at jeg og min elskede aldri kan møtes… Fordi at vi har glemt hvem vi er… Vi kjenner ikke hverandre igjen… uten kjærligheten i oss… Uten deg i oss…

Men hvordan kan jeg få… kjærlighet i meg…??? Når jeg ikke vet hva kjærligheten er… Fordi at det har jeg også glemt hva er… Her på livets vei…

Jeg var ikke vant til å være i en verden som var fri for lyder… Lyder av liv.

Jeg som bestandig hadde hatt så mange dyr rundt meg her i livet. De som hadde vært som mine beste venner her i livet mitt. Det var som de hadde vært her for min del… Så jeg kunne klare å være i denne verden. Denne verden hvor tomheten var så stor. Jeg gled ut av min egen tomhet og tilbake til de daglige tankene mine…

Savnet etter hunden min var blitt så stor, at til slutt måtte jeg gå og spørre de som jeg leide hos om det var mulig at jeg kunne få hunden min på besøk… Noe de sa, Ja til… Etter jeg hadde forklart dem at denne hunden var ikke som andre hunder. Han var stille... gjødde aldri… Veldig godt oppdratt, slik at de ikke kom til å merke at han var i huset. Og han elsket alle barna. Jeg kjente at sjelen min gledet seg igjen… Til det møtet… som skulle skje i mellom oss.

Det var som han hadde vært med meg hele tiden her nede… på et åndelig plan i meg. Det var jo han som hadde fått meg ut av huset… Ut på tur i Guds frie natur…

Jeg følte meg helt fastlåst, uten han. Ja, og alle de andre dyrene som jeg var vant med å ha rundt meg… Alle de gode hjelperne som jeg hadde vært vant med å ha rundt meg… her på livets vei.

Jeg hadde også klart å få de jeg leide hos til å forstå at jeg ikke klarte å leve uten dyr… Så jeg hadde fått lov til å kjøpe noen finker som jeg hadde i ett bur… Sjelen og jeg, vi gledet oss så masse til å få lov til å ha disse Gudelige vesener i huset.

Disse som er Gud sine budbringere… de som synger for Gud hver dag.. slik at lyset og denne verden kan bestå. Dermed var stillheten brutt i meg og jeg følte at livet var kommet så mye tilbake til meg igjen… at jeg kunne finne flere deler å glede meg over.

Jeg gikk lange turer slik at jeg kunne få inn energien her på den nye plassen som jeg var kommet til. Der jeg også gikk her langs kaien så jeg kunne se etter Flipper… delfinen som bodde her i denne byen. Det var han som hadde ledet meg til denne byen…

Det var så deilig… når jeg kunne høre han bryte stillheten og tankene mine, med sin vakre og utblåsende lyd. Den som han lagde hver gang han kom opp for å hente ny luft… Det var som det var terapi… og kunne få høre på denne lyden for sjelen min. Jeg kjente en enorm glede bare med å kunne lytte til han… Det var som han sendte ut sin egen ro... som gikk rett til hjertet mitt.

Hvem er jeg…?

Men det var som Gud ville fortelle meg noe om meg selv som jeg ikke så eller visste noe om. Der han åpnet opp for ting i meg som lå skjult for meg… Det skjønte jeg da min mor ringte meg og fortalte at hun hadde vært hos en lege som hadde sagt til henne… ”Hvorfor ser du på meg med slike sinte øyner… Jeg har jo ikke gjort deg noe…” Hun hadde ledd av det hele og svart han det samme som jeg hadde gjort…

Hadde jeg virkelig arvet dette... ???? Jeg kunne ikke lengre benekte det… Jeg måtte ta dette som et svar på min bønn til Gud om hjelp. Så jeg satt meg ned igjen og ba om hjelp til å finne meg selv… i denne massen… Og å få hjelp til å se det jeg ikke så… Jeg forstod at det var noe her som jeg var i så total blindhet for.

Jeg kjente at denne prosessensom jeg gikk inn i også åpnet opp for store sår som lå lagret i meg… Men var dette mine sår eller var dette en av mine forfedre sine sår…??? Hva var mitt oppi det hele…????  Alt…?

Siden jeg hadde arvet dette mønstret… Så var det også min oppgave å få dette i balanse igjen, så jeg kunne bruke den positive kraften av dette… som lå skjult i mørket av dette.

Jeg gikk inn i en følelses av å være ingenting… En tankeform… som var utenfor kroppen… Var jeg bare en tankeform som ikke var i min egen kropp? Og hvorfor var jeg ikke inn i min egen kropp?

Men hvordan kunne jeg få styringen over disse tankene og følelsene… som jeg var kommet inn i…???

Hvordan skulle jeg kunne klare å finne kjernen i meg selv…??? Jeg følte at jeg skiftet mye der… jeg satt inne i denne prosessen…

Der jeg i det ene øyeblikket var blitt min mor… Og i det neste var jeg blitt min far… Så dukket plutselig min bestemor opp… Hjelp…

Hvor var jeg på denne stigen…?? Men så husket jeg på at alt gikk i syv generasjoner frem i tid og også syv generasjoner bakover i tid… Så jeg fikk bare se hvor det ville ende. Prøve å følge prosessen fremover… Der jeg følte det var mye kaos som satt fast i meg… Der min sinnsstemning skiftet hele tiden fra gråt… fortvilelse… og engstelse. Hvorfor ble jeg kastet inn i alle disse følelsene… NÅ…! Følelser som jeg ikke hadde følt eller forstått før. Jeg følte at det var mye som jeg ikke kunne kjenne igjen… Var det dette som var min genmasse… som jeg måtte rydde opp i før jeg kunne finne min egen kraft igjen..?

Det var som det var på tide å finne mine egne… deler. De deler av meg som jeg hadde mistet på veien eller de hadde blitt stjålet fra meg… for lenge siden.

Det trengte ikke og bare være meg, men de syv generasjoner som hadde levd før meg sine deler. Som også var mine deler.

Siden vi alle egentlig hører sammen… Det var som alle disse delene var deler av Gud… Som hadde delt seg opp… for å få utforsket seg selv…

Jeg følte at det var derfor jeg var kommet tilbake hit. Til denne jorden for å få nok kraft, så jeg endelig kunne klare å komme meg ut av dette egget og over i neste prosess… Bli ferdig med de menneskelige aspektene… i meg selv. Som jeg følte var et mellomstadium i fra å forstå de dyriske mønstrene i meg selv og til å forstå de gudommelige aspektene som jeg var på vei inn i. 

Ja, jeg kjente at det hjalp på med å kjenne på den videre prosessen… Jeg følte meg lettere til sinn…

Det hjelper bestandig på å ha en gulrot hengene ned foran meg… Så du ser gulroten og ikke alle prosessene som du må igjennom… For da gir man jo bare opp.

Flipper

Jeg hadde mange flotte stunder i det flotte sommerværet… Som var her denne sommeren… Der jeg syklet til en eller annen badeplass der jeg kunne få avkjølt meg og renset kroppet min i saltvannet.

Saltvann har samme mineraloppbygning som blodet våres. Så med å bade i saltvann, klarer kroppen og få tatt inn det han trenger og få skilt ut avfallstoffer som han ikke trenger lengere…

Det samme er med solen. Den som gir oss masse energi og der vi også får påfyll med D-vitaminet fra… så vi kan klare den tøffe vinteren som vi må igjennom her oppe i nord.

Så det var bare å komme seg ut så snart jeg hadde fri fra jobben… Nyte solen...   Havet… Sommeren… Jeg hadde også funnet meg en plass der jeg kunne få være i fred… Hvis jeg ikke hadde lyst til å snakke med folk… Det var ute på Nesset der Flipper holdt til… For han hadde sin egen hvileplass der…

Det var som jeg hadde funnet friheten på den gamle sykkelen som jeg hadde… Jeg slapp unna de fleste der jeg syklet i full fart… I min egen lille verden…

Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle tørre å svømme sammen med Flipper. Men det måtte være en dag det ikke var andre her… som også ville svømme med han. Jeg følte meg ikke noe særlig høy i hatten med at jeg skulle gjøre det… Men jeg orket ikke å gå inn i alle angstfølelsene som lå der… Da ville jeg jo aldri ha tort å gjøre det…

Så var plutselig dagen kommet… Været var strålende varmt og ikke ett menneske å se her ute på Nesset… Flipper lå og sov på plassen sin… Endelig… Jeg skalv av all den spenningen som hadde bygd seg opp i meg, med denne avgjørelsen som jeg hadde tatt for meg selv…

Jeg syklet litt lengre ut… Til en kai som lå litt lengre ute… Der jeg satte sykkelen i fra meg og fikk av meg klærne… Jeg torde rett og slett ikke å stupe eller hoppe uti… Angsten var for stor over hva som kunne skje… med meg. Hva kunne denne delfinen finne på å gjøre med meg… hvor kom alle disse tankene i fra? Fra meg? Fra egoet mitt? Eller var det fra andre?

Kroppen min skalv og vibrerte av seg selv der jeg stod i bikinien min… Å, stirret bort på Flipper... Jeg var egent livredd der jeg stod… og på denne avgjørelsen jeg hadde tatt for meg selv... Men jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre dette uansett hvor redd jeg var… Så jeg begynte å klatre ned… mot vannet. Med skjelvende hender. Steg for steg… Mens jeg stirret på Flipper at han ikke skulle oppdage meg for tidlig… han måtte ikke se meg før jeg var i vannet! Jeg måtte ha kontrollen over dette!

Der jeg i min angst klarte å rive meg opp på

en av de store pålene som gikk ned i vannet som holdt oppe denne kaien… Jeg så blodet renne nedover leggen min fra flere rifter som jeg hadde fått fra dette… Skulle jeg snu og klatre opp igjen… Jeg kikket oppover og så at avstanden ville være for stor til det… Jeg ville ikke klare det… Herregud, hva hadde jeg selv satt meg opp i…

Jeg kjente at det var mange tanker som begynte å svirre i hodet mitt igjen… Angsten måtte ikke få overtaket… om jeg skulle klare å få gjennomføre dette…

Men tankene om at han til å angripe meg ble sterkere og sterkere der jeg stod fast midt i mellom kaien og havet… Hai… Hai… Det var det som spant rundt i hodet mitt… Jeg kunne kjenne at det var deler av meg som ville at jeg skulle tro at dette var en HAI… og ikke en delfin.

Ja, han kunne jo være en Hai… som kom til å spise meg opp… Angsten min prøvde på alle måter for å få meg til å gi opp det prosjektet… Jeg ristet så mye der jeg stod fastlåst at jeg følte at Flipper kunne føle alle disse vibrasjonene som dette laget…

Men jeg lot ikke angsten få overtaket over meg… Jeg klarte ikke å klatre lengre ned og måtte slippe meg det siste stykke ned i vannet… Jeg bare slapp taket… plutselig… uten å la tankene få overtaket over meg…

Jeg traff vannflaten og fortsatte nedover i dypet… Herregud… Hvor dypt jeg gikk… Jeg kjente panikken tok tak i meg der jeg måtte åpne øynene mine for å se etter Flipper… eller denne Haien. Jeg brukte armene og beine mine for å komme meg fort opp til overflaten igjen… Jeg kom meg med hodet over vannet igjen. Der jeg fikk åpnet øynene mine og stirret bortover der Flipper hadde vært… Ville han fremdeles være der… Eller var han på full fart mot meg…???

Øynene mine søkte bortover i vannet… Hvor var han henne…? Havflaten var så blank som ett speil der det lå og reflekterte alle solrefleksene som traff øynene mine… Spenningen i meg var større enn størst der jeg lå som en stor dupp i havoverflaten og speidet febrilsk etter ett eller annet som jeg håpet var en Delfin…

Da øynene mine endelig fant dette objektet som jeg søkte, så jeg at han fremdeles lå enda borte på plassen sin og sov… Heldigvis. Det kjentes godt ut… over å ha kontrollen tilbake. Jeg kjente at jeg fikk bare fortsette med mitt prosjekt… Levende eller død… så skulle jeg gjennomføre dette prosjektet… Å få hatt en fysisk kontakt med en delfin.

Jeg plasket med den ene av hendene mine i vannflaten for å se om han kom… Jo, der så jeg at han forsvant under vannet og ble borte… Der jeg igjen måtte kjenne på denne redselen i meg… som svarte meg tilbake, Hai.

Jeg måtte bruke så mye kraft med begge beinene mine for å holde meg flytende… som ga meg enda mere angst. Jeg hadde da virkelig sett og lest om alle disse Haiangrepene… Der man ikke skulle lage store bevegelser i vannet… noe som jeg visste ville lokke disse dyrene til kanskje ett angrep…

Jeg så at han dukket forsiktig opp ett stykke unna meg. Han så på meg… mens han sakte… men sikkert kom gliden mot meg… Hjelp… Han ble større og større jo nærmere meg han kom…

Han måtte sikkert være flere meter lang… Minst tre meter… Kanskje Fem… Han ble ett monster som kom mot meg i vannet… Der bare hodet mitt stakk opp. Han hadde ikke sett så stor ut før… I fra kaien… Bare som den søte og lille Flipper… som var en delfin som jeg hadde ønsket hele livet å svømme med…

Jeg tror at han kunne føle… hvor redd jeg var der jeg lå… og duppet i havflaten. For han kom så sakte glidende mot meg… mens jeg iakttok han… Med alle mine sanser. Jeg skulle ikke gå glipp av en eneste bevegelse… Mens hjertet mitt banket fort og hardt.

Der jeg lå og prøvde å lage så lite bevegelser som mulig for å holde meg på overflaten i sjøen… Så var han rett foran meg og jeg så på han med stirrende øyner for og ikke gå glipp av noe. Jeg var sikkert for redd til at jeg kunne få den opplevelsen som jeg hadde drømt om… å kunne åpne meg opp fra et sjelelig plan.

Jeg strakte ut den ene hånden min så jeg kunne stryke på han… forsiktig mens jeg snakket med han. Mens mine redselslagende tanker… om andre ting som jeg overså totalt, mens jeg strøk han forsiktig på siden… Det føltes så rart å ta på han… Det var som jeg strøk på en gummihanske…! En gummi hanske var det det jeg hadde drømt om hele livet mitt om å berøre… Nei.. Det hadde vært noe varmt og silke mykt... Hadde jeg virkelig trudd at han skulle være varm og myk…??? Ja, det hadde jeg… Jeg vet ikke hvorfor…

Når jeg fikk tenkt meg om, der jeg lå… føltes det helt vilt ut det som jeg forstod at mine tanker hadde tenkt…

Men jeg prøvde å nyte denne spesielle og nære kontakten med han… Dette majestetiske dyret… som jeg satte så mye pris på at det enda var på denne jorden…

Og var masse takknemlig for at jeg endelig hadde fått anledningen og fått en slik kontakt med en av disse flotte dyrene… Jeg kjente at gleden steg i meg… Der jeg lå og vaket i vannet… Jeg var endelig på vei til å få roet meg så mye ned at jeg så fremover mot at denne kontakten endelig skulle få lov til å utvikle seg… slik jeg hadde drømt om det… Jeg var på vei inn i en annen tilstand… Så kom det plutselig en båt forbi… og stillheten som hadde vært mellom oss ble brutt og han forsvant avgårde etter båten… Instinktet hans rådet mere over han enn et sjelelig møte med ett menneske som søkte ett eller annet i fra han…

Jeg kom meg tilbake til denne verden og at jeg fikk finne meg en plass der jeg kunne komme meg opp av vannet… Jeg så fort at det ikke var mulig for meg å komme meg opp der jeg hadde kommet meg ned… Jeg begynte å svømme fra kaien og mot noen svaberg som ikke lå for langt unna… der det så ut som jeg kunne klare å komme meg opp…

Der det var steiner og masse tang… så jeg. Det var mye alge på disse steinene og det var ganske glatt… Så jeg lette lenge etter den rette plass som jeg kunne klare å klatre opp… Jeg blødde fælt av såret så jeg da jeg endelig kom meg opp igjen… Jeg følte meg som en kriger som hadde vært ute på et stort oppdrag og seiret.      

Utdrag fra boken..

Tilbakeblikket

Det var ennå mange tanker og spørsmål som fortsatt satt fast i hodet mitt. Etter dagene fra ferien der det hadde vært så alt for mange nye tanker og ord som hadde åpenbart seg for meg og min blindhet. En blindhet som jeg hadde vært så langt inne i … og som jeg visste at jeg ennå var dypt inni. Det føltes som om jeg hadde spunnet meg inn i min egen kongkong. En kongkong som jeg ikke kunne sanse noe mere enn det som var her inne. Her inne i min egen lille verden.

Noe som jeg oppfattet som noe som var helt ufattelig å forstå for meg. At jeg var så totalt blind … og så langt inne i mitt eget mørke. Et mørke som jeg som menneske hadde spunnet meg inn i via de tanker som jeg hadde om-transformert til de følelser og handlinger som hadde laget det grunnlaget for alle de livene som jeg hadde levd … Hadde jeg levd de livene som jeg hadde drømt om? Nei … det var jeg sikker på at jeg aldri hadde gjort … for jeg kunne aldri nå mine drømmer så lenge jeg ikke fulgte hjertet mitt … Og hva ville det si og egentlig å skulle følge hjertet sitt?

.

Livssirkelen min

Der det ukjente i meg snakket til meg via sitt eget språk som jeg kunne forstå via de bilder og tanker som formet seg til de nye ordene i hodet mitt … Dette var vanskelig… Jeg prøvde å holde min egen intensjon oppe med å kunne forstå alt dette som ble vist meg i fra et så høyt plan.

Der de fortsatte og jeg ble vist denne sirkelen som var oppdelt i 12 deler, slik alle sirklene er som har sin innkoding i den jordiske tid sitt språk … Det var 4 hoveddeler … som de viste meg først, så kom de 4 retningene. Og jeg kunne se at jeg hadde ingen av disse inne … i mitt livshjul, der jeg manglet alt dette… for at dette hjulet kunne bevege seg rundt med sin egen kraft.

Dette hjulet var i gull … slik at jeg skulle forstå at det hadde sin guddommelighet i seg. Slik alt blir til gull når det er frigjort fra det jordiske egoet sin rådighet og har fått tilbake sin egen guddommelighet.

Der disse 4 retningen representerte de 4 livs kvaliteten i meg som jeg hadde valgt å jobbe med i dette livet …

Dette var det som var mine 4 hovedoppgaver for livet mitt og som representerte meg på alle plan.

Og der jeg kunne se at de begynte å jobbe med dette hjulet mitt …

Der de satte først oppe et kompass … Der fokuset igjen skiftet og jeg så at den røde fargen kom frem i fra den første retningen som var for meg var i øst …

Så min kommunikasjon med den store ånd og mine guddommelige krefter, de store visjonene i meg skulle altså komme i fra denne retningen … Der jeg så dette store kompasset som lyste mot meg … Et kompass som hadde alle retningene i seg … så jeg måtte altså også få inn alle retningene inn i øst også.

Slik at det kunne bli til det, i et guddommelig og åndelig lys …

Det var jo ikke rart at jeg var så sterk i troen min … I min egen guddommelighet … da jeg så på dette bildet som de viste meg.

Alt det som jeg hadde fått med meg inn i dette livet ut i fra et annet liv, eller jeg hadde hatt den med meg nå i mange liv … Denne åpningen hadde kommet inn til meg i dette livet i 1998 …

Tankene mine fikk meg ut av fokus av dette årstallet som de ga til meg …

Det var året da jeg hadde fått inn min tvillingsjel så sterkt, og at jeg hadde tatt kontakt med han … Mmm … Her var det et spor som jeg måtte tenke over. Men de fortsatte å sende sterke tanker til meg som fikk meg tilbake til den informasjonen som jeg skulle få … Tenke kunne jeg gjøre senere.

Der jeg så at de ga meg en båt, en caravel … som jeg straks kjente igjen som den gamle skuten. Der min følelseskropp hadde overlevd i fra ett av disse livene … Den som bare hadde drevet rundt på havet uten å finne sin havn … som den nå endelig hadde gjort …

Det som ennå for meg var en ukjent havn som jeg ennå ikke kunne se … hvor den hadde tatt veien inn til. Men jeg følte at alt var ok … med den havnen den hadde funnet …

  Chalice Well

Der jeg hørte at det var akkurat som om vinden hvisket i øret mitt...ˮ Finn verdien… finn din verdi her i livet… Se på alt som blir vist deg… Alt er skapt for deg… Jeg vil alltid være med deg på din ferd… Se hva kornene gir deg… Jeg gir til deg disse tre kornaksene her i dag… Finn deres verdi…ˮ

Jeg kjente at jeg sto og skalv av den kalde luften som var her oppe og jeg så at skyene hadde trukket seg sammen… og varslet at regnet ville komme… Der trommingen fra trommen… tok meg med inn til seg… Der jeg kunne kjenne at det kom en sterkt lukt og jeg kjente strakts igjen denne lukten… Det var lukten av salvie… De hadde tent salvie for å rense seg og la røyken bære deres tanker opp til den store ånd… Som også tok meg med på sin reise der jeg stod… i den bitende kalde vinden.

Jeg fikk se et bilde av meg selv der jeg stod med vinden i mitt hår ved havet … Der jeg så at jeg stod der og kallet på min elskede…

Der jeg med trommens lyd for med vinden over havet… over landet… for å finne inn til hans hjerte… Hans hjerterytme… ˮKatanka… Katanka… Wakan Tanka Taolowan ˮ hørte jeg at jeg sa for å kalle på den store ånd… Mens jeg samtidig søkte etter moder jord sine hjerteslag… for å finne den rette trommerytmen. Slik at jeg kunne begynne på min egen sang…ˮLel Etunwan Yoˮ…

Der følelsene i sangen førte meg lengere og lengere inn… til jeg var kommet så langt inn i meg selv at jeg kunne kjenne på at det fortsatt var så stor lengsel i meg etter han som dro meg utover mot dette ukjente landskapet i meg…

Jeg så at jeg stod og holdt i en tromme… Denne trommen hadde en tegning av den store bison på seg… og jeg så at det også var andre tegninger på dette trommeskinnet… Der blikket mitt fanget opp bildet av en stor ørn… en ulv og en bjørn… som var der og holdt oppe hver av sine retninger…

Der jeg så at jeg hadde begynt å danse rundt meg selv, mens jeg slo rytmisk på denne trommen.

Dette er bok 5 som er ferdig skrevet ....Kommer ut i 2021