Bok 1 Gullhjertet

 

 

Englevinger av Gull

 

Drømmer om å få møte den store kjærlighet.

Mystikk og Lengsler.

 

 

Året er 1846 da Josefine reiser i fra sin trygge tilværelse i Kinsarvik, der hun er oppvokst med og i Naturen.

 

Hun er klar for å begynne å jobbe hos Skipsreder Andersen i Skudeneshavn. Men alt er ikke som det skal være der!

 

Det var som hun nå kunne se at det var en ny lykke som var på vei inn i livet hennes, og det eneste som Josefine klarte å se for seg var den nesten helt usynlige og hvite snøklokken som plutselig manifesterte seg rett foran henne.

 

 

 

 

 

Prolog

Skudeneshavn, mai 1830

Jeg holdt godt rundt det lille gullhjertet mitt med min venstre hånd, og kjente på alt som dette ga til meg. Det holdt på alle de minner om det som engang hadde vært, og det som ikke lenger var i livet mitt, lengere. Det var som det rommet så utrolig mye dette, lille gullhjertet.

 

Jeg kunne kjenne på alt det som strømmet ut av det, og for noen fantastiske følelser, og minner som det bar i seg! For det var dette gullhjertet som han hadde gitt til meg den siste dagen vi var sammen, slik at jeg ikke skulle glemme han. For hva det var som jeg egentlig betydde for han. Jeg betydde alt for han!

 

Det var som hans ord var risset inn i dette gullhjertet, og jeg kunne kjenne på den hjertekontakten som jeg fikk av det. En hjertefølelse som tok tak i meg og førte meg av sted utover havet, utover på de hvite bølgetoppene. Til jeg nådde han, her jeg kunne kjenne på at våre hete lepper møttes. Her vårt kyss åpnet opp himmelen for meg, og jeg kunne kjenne hvordan solen fylte opp hele hjertet mitt.

 

Det var lenge siden han hadde dratt avsted med den store hvite seilskuten, og siden hadde jeg ikke sett han. Jeg levde nå kun med det indre minnet som jeg hadde etter han, og det var ikke et lite minnet som han hadde gitt til meg. For det handlet om hele livet mitt. Han hadde fylt meg til randen med, lykkelige følelser.

 

To hjerter hadde tvinnet seg sammen til å bli til en lidenskapelige følelse. En lidenskap som var på randen av hva et menneske kunne tåle å romme, uten å skulle dø av denne gleden og lykken som dette hadde gitt til meg. En endeløs glede som vi to hadde funnet hos værandre sammen i en lykkerus, i en lidenskap som han hadde vekket til livet i meg. En lidenskap som jeg ikke visste at det fantes her på denne jorden.

 

Jeg lot fingrene mine berøre forsiktig det lille gullhjerte som jeg hadde hengende rundt halsen min, i gullkjedet sitt.

 

Jeg kjente hvordan det ga meg den indre varme som jeg trengte for å kunne klare å gå videre, i livet mitt. Et liv, her dagene kun gikk med på å vente på han, til han skulle komme hjem igjen. Jeg slet meg igjennom dagene med hard jobbing som tjenestejente for familien hans uten at de hadde noen anelse om hvordan jeg hadde det inni meg. For dette var vår hemmelighet, våre følelser.

Jeg brukte bestandig å gå ut til den gamle moloen før jeg begynte å jobbe på min nye dag, slik at jeg kunne se på innseilingen til Skudeneshavn og nære håpet i meg.

 

I dag var dagen da han ville komme hjem igjen til meg, slik at vi kunne få giftet oss og begynne med vårt liv.

 

Et liv som skulle være fylt av glede og kjærlighet. Jeg kjente på de store og sorgfulle smertene som rev inne i brystet på meg, og på den sorgen som kom ut i fra det. Jeg kjente på hvordan de varme og salte tårene mine rant nedover kinnene.

 

Jeg måtte snakke høyt til meg selv; «Kjære hjertet mitt, ikke brist, ikke la oss dø her i dag. Han kommer snart hjem igjen, til meg. Vi skal klare å holde ut og leve på de gode minnene, til han kommer. Vi skal ikke gå tapt i denne sorgen som du mitt hjerte er fylt med. For det vil komme dager igjen, med glede og lykke til oss.»

 

Jeg prøvde å se litt lenger ut over disse blåe krusende bølgene som var her ute på det store åpne havet som strakte seg utover helt til horisonten. Kunne jeg klare å skimtet noen store hvite seil som kom der ute i horisonten? Jeg så ikke helt klart her som jeg stod, her øynene mine var fylt med tårer som rant i strie strømmer nedover ansiktet mitt. Jeg så etter håpet mitt, som var de store hvite seilene. For det var de som holdt meg i livet, dag etter dag. For ikke å snakke om Josefine, som var min største hemmelighet her på jorden.

 

Jeg pustet inn den friske sjøluften som var fylt med livet sine salter, og jeg kjente på at alt av følelser roet seg ned. Jeg la det lille gullhjerte mitt på sin sikre plass, før jeg gikk med faste skritt tilbake innover til byen igjen. I morgen ville han komme hjem til meg. Det var jeg helt sikker på! For jeg elsket han så høyt og han elsket meg like høyt.